Små papegøyer ...
"Hvordan har du det?" "Kjempebra!"
· Mange opplever at barna repeterer det andre sier. Hvis et barn på spørsmålet ”hvordan har du det?” svarer at hun har det kjempebra, sier gjerne ”alle andre” at de også har det kjempebra. Hvis en sier han har slått seg og viser plasteret, og så skal "alle" si de har slått seg og vise sår eller plaster. Noen ansatte opplever dette som kjedelig/mislykket, og løser det med å variere spørsmålsstillingen, eller ta opp ulike temaer. Andre synes det er greit med like svar, ser det som uttrykk for et ønske om tilhørighet i fellesskapet, og synes det er fint som ”tørrtrening” på konfliktarbeid. For fremmedspråklige barn kan repetisjonen også oppleves positiv: det at de klarer å svare det samme som de andre kan gi en følelse av mestring.
"Hva ønsker du deg?" "En rosa katt!"
· Flere opplever det andre ”ønskespørsmålet” som problematisk i rutinesirkler, fordi barna stort sett svarer med materielle bursdagsønsker. Repetisjon går også igjen her: sier ett barn at hun ønsker seg en rosa katt, så sier ”alle” at de ønsker seg en rosa katt. Noen løser dette med å spørre barna om det er noe de "trenger" eller hva de ”har lyst til å gjøre” i stedet for å bruke ordet ”ønske”. Noen løser det med å kutte ut ønskespørsmålet helt, eller reservere det til situasjoner der det kommer opp et problem man ønsker å finne en løsning på (her oppleves spørsmålet som mer relevant). Andre synes ikke det gjør noe at barna sier at de ønsker seg materielle ting, heller ikke at de gjentar hverandre, jf forrige punkt. Det er litt som å ha brannøvelse: det er kanskje litt kjedelig, men hvis man ser målet med å ha det, gjør det ikke så mye!
